Rabindranath Tagore:

Om kjærlighetens natur

Natten er svart, skogen har ingen ende;
hundre tusen mennesker trår der på hundre tusen måter.
Vi har stevnemøter i mørket som vi skal til, men hvor
eller med hvem – det er vi ikke klar over.
Men vi har denne tro – at lykken for et helt liv
vil vise seg når som helst, med et smil på leppene.
Dufter, berøring, lyder, en bit av en sang
stryker oss, kommer forbi oss, gir oss utsøkte sjokk.
Så – kan hende det kommer et glimt fra et lyn
Den jeg ser i dette øyeblikket kommer jeg til å elske.
Jeg snakker til den som er der, og roper: ‘Dette liv er velsignet!
For din skyld har jeg gått alle de lange veier!’
Alle disse andre som kom nær og gikk videre
i mørket – jeg vet ikke om de finnes eller ikke.

On the Nature of Love

The night is black and the forest has no end
a million people thread it in a million ways.
We have trysts to keep in the darkness, but where
or with whom – of that we are unaware.
But we have this faith – that a lifetime’s bliss
will appear any minute, with a smile upon its lips.
Scents, touches, sounds, snatches of songs
brush us, pass us, give us delightful shocks.
Then peradventure there’s a flash of lightning:
whomever I shall see in this instant I fall in love with.
I call that person and cry: ’This life is blest!
For your sake such miles have I traversed!’
All those others who came close and moved off
in the darkness – I don’t know if they exist or not.

From the collection ”I won’t Let You Go”, translated from Bengali by Ketaki Kushari Dyson.

Translation from English, done in a hurry: Erik Gøthesen.

The poem is written by Rabindranath Tagore (1861-1941), born in Kolkata (earlier Calcutta) in West-Bengal, close to today’s Bangladesh.